Bare to motorprodusenter har flere seire i F1 enn Ford. Nå kommer de altså tilbake etter å ha vært borte siden 2004.
174 seire, 10 konstruktørmesterskap og 13 førermesterskap er de harde tallene for historien til Ford i Formel 1.
Deres første opptreden i F1-verdenen var i 1963 da de leverte sin 1,5-liter V8-motor til Lotus. I 1964 vant de sin første Grand Prix med Jim Clark i førersetet.
I 1967 lanserte Ford sin egen F1-racerbil, Ford-Cosworth DFV, og vant sin første Grand Prix samme år. Ford-Cosworth-motorene ble en av de mest vellykkede motorene i F1-historien, med over 150 seire og mange verdensmesterskap.
I 1969 gjorde Ford sitt offisielle comeback som fabrikksteam med Ford-Cosworth DFV-motoren. Deres første seier som fabrikksteam kom i 1970 med Jochen Rindt.
Her er hele historien til Ford som i F1 – hvor mye av dette husket du?
April 1967 – Ford DFV-motoren er designet og bygget i samarbeid med Cosworth Engineering. Den ble avduket i juni 1967 – og debuterte i Nederland Grand Prix på Zandvoort, der Graham Hill i en Lotus Ford tok pole position, et løp som ble vunnet av Jim Clarki sin Lotus Ford 49.
I debutåret ga den DFV Lotus en andreplass i konstruktørmesterskapet og Jim Clark en tredjeplass i førermesterskapet.
Totalt vant Ford DFV 4 løp i debutsesongen 1967.
1968 mistet Lotus eksklusive rettigheter til DFV-motoren, og Ford levert motorer til Lotus, McLaren og Matra med Jackie Stewart bak rattet.
I hva som ville vise seg å være, tragisk nok, Jim Clarks siste F1-løp, tok Lotus med Ford-motorer de to første plassene i åpningsløpet i Sør-Afrika, med Jim Clark som vinner og Graham Hill på andreplass.
1968 vant Lotus Ford begge førermesterskapene (Graham Hill) og konstruktørmesterskapet (Lotus Ford). I tillegg vant både Matra og McLaren med Ford-motorer løp i hendene til Jackie Stewart og Bruce McLaren.
Totalt vant team med Ford-motorer biler alle løp bortsett fra ett i 1968 – totalt 11 av 12 løp og Ford-motoriserte biler kom på første, andre og tredje plass i konstruktørmesterskapet.
1969 Ford-motorer i Lotus, McLaren, Matra og Brabham samt en rekke mindre private lag.
Ford vant alle enkeltløp i en sesong med 11 løp. Det ga Jackie Stewart verdenmesterskapet samt Jacky Ickx 2. og Bruce McLaren en 3. plass.
Matra Ford var først i konstruktørmesterskapet med Brabham Ford på 2. plass, Lotus Ford på 3. plass og McLaren Ford på 4. plass det er seriøs dominans.
1970 gikk med Ford motorer hos Tyrrell, McLaren, Team Surtees, Lotus og Brabham av de store lagene.
Teamene med Ford-motorer vant 8 av de 13 løpene den sesongen, Jochen Rindt tok verdenmesterskapet, som han tragisk aldri opplevde å få tildelt, ettersom han mistet livet på Italia Grand Prix på Monza.
Igjen vant Ford Konstruktørmesterskapet med Lotus og kom også på 3. plass med March. Av topp 5 kjørte 4 av dem med Ford-motorer.
1971 var en sesong med Ford-motorer i Lotus, March, Tyrrell, McLaren, Brabham og Surtees. Enda en gang vant en bil med Ford-motor førermesterskapet, denne gangen med en dominerende Jackie Stewart. Totalt vant biler med Ford-motor 7 av de 11 løpene den sesongen – noe som også ga konstruktørmesterskap for Tyrrell.
1972 var det Ford-motorer i Brabham, Lotus, March, McLaren, Tyrrell og Surtees-lagene og vant 10 av de 12 løpene den sesongen. Verdensmester ble Emerson Fittipaldi og konstruktørmesterskapet gikk til Lotus Ford foran Tyrrell Ford pog McLaren Ford.
I 1973 var det bare Ferrari og BRM som ikke kjørte med Ford-motor! Alle andre lag kjørte DFV-motoren på dette tidspunktet. Forutsigbart vant derfor biler med Ford-motor alle de 15 løpene den sesongen! Verdensmesterskapet tok Jackie Stewart i sin Tyrrell Ford og konstruktørmesterskapet gikk til Lotus Ford, med biler med Ford-motor på de første fem plassene…
1974 var ikke noe unntak. Nok en gang stilte majoriteten av feltet med Ford-drevne motorer. Denne gangen vant Ford 12 av de 15 løpene den sesongen og Emerson Fittipaldi tok sitt andre verdensmesterskap for McLaren Ford. McLaren vant også konstruktørmesterskapet og 10 av de 12 beste lagene kjørte med Ford-motorer det året.
I 1975 var Ford var igjen den dominerende motoren, og de vant 8 av 14 løpene den sesongen. Men det imidlertid Ferrari og Nikki Lauda som vant fører- og konstruktørmesterskapet det året.
1976 og biler med Ford-motor 10 av de 16 løpene. Det ga James Hunt sitt første og eneste verdensmesterskap.
Ford ble imidlertid slått av Ferrari i konstruktørmesterskapet, selv om Ford-motorer tok 10 av de 13 plassene i konstruktørmesterskapet.
1977 Ford-motorer vant 12 av de 17 løpene, inkludert seire for Wolf Ford og Shadow Ford, samt Lotus Ford og McLaren Ford. Nikki Lauda i Ferrari vant sjåfør-VM mens Ferrari vant konstruktørmesterskapet.
I 1978 ble 9 av de 16 løpene vunnet av en Ford-drevet motor med Mario Andretti i sin Lotus Ford som vant sjåfør-VM og Lotus Ford som tok konstruktørmesterskapet.
1979 var 8 av de 15 race løpene vunnet av til biler med Ford-motor, inkludert biler fra Ligier og Williams. Jody Scheckter vant sin første sjåfør-VM for Ferrari mens Ferrari også vant konstruktørmesterskapet.
1980 dominerte Ford igjen – og vant 11 av de 14 løpene den sesongen. Alan Jones vant sitt første verdensmesterskap i Williams Ford, mens Williams også tok konstruktørmesterskapet.
1981 endte med 8 seirer ut av 15 – enten det var Williams, Brabham eller McLaren. Nelson Piquet vant sitt første verdensmesterskap i Brabham Ford, mens Williams Ford vant konstruktørmesterskapet.
1982 ble halvparten av løpene vunnet av Ford-motorer, det inkluderte McLaren, Brabham, Lotus, Williams og Tyrrell. Keke Rosberg tok verdensmesterskapet mens Ferrari tok konstruktørmesterskapet.
1983 var et magrere år for Ford, de vant bare 3 av de 15 rundene det året. Nelson Piquet vant sitt annet verdensmesterskap i sin Brabham BMW, mens Ferrari tok konstruktørmesterskapet.
1984 ble det vanskeligere for Ford da det var den eneste motoren uten turbo, Dermed vant ikke Tyrrell med Ford-motor noen løp den sesongen.
1985 var siste sesong for det som da var kjent som DFY Ford-motoren bak i Tyrrell. Heller ikke denne sesongen ble det noen løpeseire for Ford.
I 1986 debuterte Ford Cosworth GBA 1,5 Turbo V6, men de hadde hatt dårlig tid, og motoren var ikke ferdig utviklet, noe som gjorde at det ble en vanskelig sesong som ble klart dominert av Williams Honda og McLaren TAG.
I 1987 returnerte man til sugemotorer og en 3,5-liters V8 DFZ Ford-motor satt blant annet i Tyrrell Ford og Benetton Ford.
Det ble en 5. og 6. plass i konstruktørmesterskapet, men ingen seiere i en sesong som blir nok blir husket som et meget godt år for Williams Honda.
1988 ble en sesong uten seiere, men Benetton Ford kom på tredjeplass i konstruktørmesterskapet, i en sesong der McLaren Honda vant 15 av de 16 løpene det året.
Så, i 1989 vendte Ford tilbake til toppen av podiet da Alessandro Nannini vant Japan Grand Prix i sin Benetton Ford. Biler med Ford-motor endte opp på 4. og 5. plass i konstruktørmesterskapet med Benetton og Tyrrell.
1990 ble det to seiere for Benetton Ford med Nelson Piquet begge gangene, noe som ga ham tredjeplass i førerverdensmesterskapet. Laget endte også på tredjeplass i konstruktørmesterskapet.
1991 ga bare en seier for Benetton Ford og Nelson Piquet, det ga en 4. plass til Benetton Ford og 5. plass til Jordan Ford i konstruktørmesterskapet.
1992 ble også bare en seier til Benetton Ford da Nigel Mansell ble verdensmester med Williams Renault.
Benetton Ford endte på tredjeplass i konstruktørmesterskapet, mens Lotus Ford kom på 5. plass.
1993 leverte Ford motorer til McLaren og Benetton og Minardi. Ford-motorer vant 6 av 16 løp det året, der Ayrton Senna og Michael Schumacher begge vant med Ford-motorer. Senna endte opp på andreplass bak Alain Prost det året, mens Williams Renault slo McLaren Ford-laget og med Benetton Ford på en tredjeplass.
1994 ble dominert av Michael Schumacher, og 8 av 16 løp ble vunnet av Benetton Ford.I konstruktørmesterskapet ble imidlertid Benetton slått av Williams Renault.
1995 var ikke en god sesong for Ford-motoren, selv om den satt i Jos Verstappens Simtek Ford, og det nye teamet Red Bull Sauber Ford som endte på 7. plass i konstruktørmesterskapet.
I 1996 var det Ford-motorer hos Red Bull Sauber-laget, Minardi og Forti. Det ble ingen seire og lite å juble for det året.
1997 var starten for Stewart Ford F1 med Rubens Barichello og Jan Magnussen bak rattet, samt Tyrrell-laget med Jos Verstappen
1998 fulgte et lignende mønster som året før da Ford-motorer satt i Stewart-, Tyrrell- og Minardi-teamene.
I 1999 kom debutseieren for Stewart Ford-teamet, med Jonny Herbert som vant European Grand Prix. Det sørget også for en fjerdeplass i konstruktørmesterskapet totalt.
I 2000 kjøpte Ford Stewart Grand Prix-teamet og døpte det om til Jaguar Racing, med Eddie Irvine og Jonny Herbert i førersetene. Det ble ingen seire, og laget endte på 9. plass i konstruktørmesterskapet.
2001 ga heller ingen seire for Ford-motoren, og Jaguar endte på 8. plass i konstruktørmesterskapet.
I 2002 endte Jaguar-teamet på 7. plass i konstruktørmesterskapet med Eddie Irvine og Pedro de la Rosa bak rattet.
2003 var det siste året vi så en sier for et team med Ford-motor. Giancarlo Fisichella vant den brasilianske Grand Prix i sin Jordan Ford. Det var et sjeldent lyspunkt for Jordan som endte på 9. plass, mens Jaguar endte på 7. plass i konstruktørmesterskapet
2004 var Fords siste sesong i F1 med Jaguar Racing med Mark Webber og Christian Klein bak rattet. Igjen var det lite å juble over da laget endte på 7. plass for sesongen.
I 2005 ble Jaguar-teamet solgt til Red Bull som kjørte med Jaguar-bilen den sesongen og endte på 7. plass.
After 20+ years away from F1… #FordReturns
We’re delighted to announce our partnership with @redbullracing to help develop their power unit for the 2026 @F1 season. pic.twitter.com/EbYE3Q6tsc
— Ford News Europe (@FordNewsEurope) February 3, 2023