Hjem Nyheter Flere autoritære stater i Formel 1: – Det er problematisk

Flere autoritære stater i Formel 1: – Det er problematisk

Foto: Getty Images / Red Bull Content Pool

Bahrain Grand Prix i 2004 markerer et slags vendepunkt i Formel 1-historien. Siden den gang har flere og flere autoritære stater kommet inn på kalenderen.

Denne uken ruller en ny Formel 1-sesong i gang i Bahrain. Det er et av flere arrangørland i sporten som kritiseres sterkt som en autoritær stat med flere menneskerettsbrudd på samvittigheten.

I løpet av sesongen skal sirkuset også innom Saudi-Arabia, Aserbajdsjan, Kina, Ungarn, Singapore, Qatar og de forente arabiske emirater. Alle disse statene regnes som autoritære stater. 

– Autoritære stater er ikke noe nytt i verken Formel 1 eller sport for øvrig. Allerede i 1951 var Franco-styrte Spania arrangør av et Formel 1-løp. I løpet av 50-tallet kom både Argentina, Portugal og Marokko med på løpskalenderen. Og opp gjennom har mange både kommet til og falt fra. Gjennom 60- og 70-tallet var omlag en fjerdedel av arrangørlandene å regne som autoritære stater av ulik grad, mens andelen falt gradvis til samtlige av arrangørene kan anses som demokratiske stater. 

Det forteller journalist Vegar Fjell til Formel-1.no. Han har skrevet masteroppgave om sportsvasking i Formel 1.

Mindre demokratisk

Det er 20. gang det arrangeres løp her, og for sjette gang er det her sesongen ruller i gang. Siden Bahrain kom inn på kalenderen i 2004 har flere og flere autiroitære arrangørland kommet inn i sporten. 

– Fra 2004 til i dag har det vært en massiv økning, med en hovedvekt av autoritære asiatiske stater. De siste årene har nær halvparten av arrangørlandene i Formel 1 vært å regne som autoritære stater, noen av de som svært autoritære. I tillegg har autoritære stater funnet andre veier inn i sporten både på sponsorsiden og eiersiden, forteller Fjell. 

Hva gjelder antall autoritære stater som arrangerer Formel 1-løp ble toppen nådd under pandemien i 2020 og 2021, men det har altså generelt vært en økning siden Bahrain Grand Prix 2004. Og selv om det er mulig å slå fast at autoritære stater som en del av sporten ikke er noe nytt er utviklingen fortsatt tydelig: Samlet sett har arrangørlandene i Formel 1 blitt mindre demokratiske enn før.

– Ekstra interessant er det at den demokratiske utviklingen blant stater involvert i Formel 1 går drastisk nedover, samtidig som at den demokratiske utviklingen i verden forøvrig går motsatt vei. Verdens stater er mer demokratiske enn tidligere i gjennomsnitt, mens utviklingen er negativ blant Formel 1-arrangørene, fortsetter han. 

Dette kommer også til syne ved at flere av landene notert seg for historiske bunnpunkt i demokratimålinger. Eksempelvis skårer Qatar og Saudi-Arabia lavere enn noen andre arrangører i Formel 1-historien. 

Ruller videre

Samtidig som sporten altså i svært stor grad preges av autoritære stater må Formel 1 kunne sies å være i en svært solid posisjon. Langt flere ser på Formel 1 nå enn for ti år siden, og økt interesse har kombinert med blant annet sponsing som stammer fra disse autoritære statene gjort at flere av teamene som tidligere slet økonomisk nå driver svært godt. Og sirkuset ruller videre uten at eksempelvis boikott er noe som snakkes mye om blant fansen. 

– Er det grunn til å frykte økt involvering fra autoritære stater?

– Jeg er ikke sikker på om sporten i seg selv svekkes, men Formel 1 står igjen som et kroneksempel på hvordan få sportsvasking til å fungere. Det virker nærmest å være fri flyt. Og gjennom dette får disse statene øke sitt globale omdømme, samtidig som de dekker over omfattende menneskerettighetsbrudd. Formel 1 lar seg regelrett bruke til dette formålet. Og skulle verdenssamfunnet etter hvert snu ryggen til sportsvasking, som jo får et stadig større søkelys rettet mot seg, vil Formel 1 også møte stor motstand når så mange av de involverte statene er autoritære stater med en uholdbar menneskerettighetssituasjon.

Formel 1s standpunkt er tydelig: de ønsker for det første å være apolitiske, og når de presses om menneskerettsbrudd og andre problematiske forhold i arrangørlandene er svaret at det er bedre å være til stede og sette søkelys på landene og problemene enn å ikke kjøre løp der. 

Og i noen tilfeller er utviklingen positiv. For eksempel har Singapore myknet opp på sine sanksjoner mot homofile siden Formel 1 ankom, uten at det et mulig å vite om det har en direkte sammenheng. Samtidig har eksempelvis Bahrain blitt mindre demokratisk siden de begynte å arrangere Formel 1-løp tilbake i 2004. 

– FIA og Formel 1 ønsker å være apolitiske. Som vi vet er det en linje som har vært frustrerende for flere av førerne. Men at autoritære stater blir en del av Formel 1 byr også på muligheter dersom organisasjonene klarer å forstå at sport og politikk alltid har hørt sammen, men at miksen må brukes rett. Sport er historisk sett et politisk grep for å nå ut til massene. Her har Formel 1 en mulighet til å bruke politikk gjennom å stille krav til landene involvert i sporten. Det kan i utgangspunktet ikke være spesielt kontroversielt å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter.

Utsatt sport

Selv i en verden med sportsvasking og autoritære stater i en rekke idretter fremstår Formel 1 spesielt utsatt. Kontroversielle land og sponsorer har vært involvert lenge, og et kjapt blikk på kontraktsstatusen de ulike banene har med Formel 1 vil de også bli sentrale aktører i mange år fremover. Bahrains nåværende kontrakt løpet for eksempel ut 2036.

– Det er flere grunner til at Formel 1 er spesielt utsatt for at autoritære stater vil utnytte sporten for å bedre et dårlig globalt omdømme på grunn av menneskerettighetsbrudd. Men jeg vil peke på tre hovedgrunner. Det ene er kostnadene i sporten. Økonomien i å bygge en bane, få delta på løpskalenderen og gjennomføring er så stor, at man ikke skal se bort fra at man til slutt kun sitter igjen med de mest pengesterke. Som leder til årsak nummer to: Mange av disse pengesterke landene har et autoritært styre som ikke reelt stilles til ansvar for hvordan de bruker statens midler. Det gjør jo i langt større grad demokratiske stater. Årsak nummer tre er at FIA og Formel 1 bevisst virker å la det skje. I andre idretter vet vi at korrupsjon er inne i bildet. Det har man vel ingen bevis for her, men det er ingen grunn til å utelukke det. Men det kommer uansett store, store summer inn fordi disse statene er villig til å betale prisen i Formel 1.

Men hvorfor er det så viktig for disse landene å være representert både i Formel 1 og en rekke andre idretter?

– For disse statene er intensjonen i stor grad å oppnå soft power med økt handel, turisme og diplomatiske bånd med resten av verden. En svært stor andel av disse er først og fremst opptatt av å øke sitt globale omdømme gjennom en såkalt soft power-strategi. Formel 1 blir som et utstillingsvindu for å øke turisme, men også handel og diplomatiske bånd med resten av verden. Flere av disse statene er også avhengig av sterke bånd til andre deler av verden, som Qatar med Frankrike, fordi de er et lite geografisk område med få innbyggere i en urolig del av verden. Da er det naturligvis viktig med gode venner. Vi kjenner jo også godt til flere av disse statene fra andre sportsarenaer, også annen motorsport. Der ønsker man å oppnå det samme, og dette i seg selv er legitimt. Vi må ikke tro at Norge med en OL-søknad i 1994 ikke ønsket å vise frem Norge til resten av verden, forteller Fjell. 

– Det som derimot er problematisk, er at de autoritære statene svært ofte mangler både legitimitet og kredibilitet i sin jakt på å være attraktive for resten av verden, fordi de gjennom omfattende menneskerettighetsbrudd er fullstendig på kollisjonskurs med de etiske normene i verdenssamfunnet. Og det er her skillet mellom «soft power» og sportsvasking ofte går. Disse menneskerettighetsbruddene feies naturligvis under teppet når man skal vise seg frem. Det er problematisk, fortsetter han.

Et eksempel på at menneskerettsbrudd feies under teppet finner vi blant annet i Bahrain for et år siden. Aktivist Najah Yusuf ble sammen med tre andre fredelige demonstranter arrestert under løpsdagen for et år siden. Nevnte Yusuf ble også fengslet i 2017 for å ha kritisert Formel 1 i sosiale medier, og i 2012 ble en mann med navn Salah Abbas skutt og drept etter protester mot Formel 1. 

LES OGSÅ: Krever handling etter flere arrestasjoner i Bahrain